På 1980-tallet begynte en vennegjeng å spille bandy på isbanen til Fram. Grunnstammen i gjengen var tidligere hockeyspillere fra Halsen. Den ble etterhvert utvidet av venner fra andre klubber, ungdom som hadde brukt Farrisvannet og flere islagte tjern. Samt flere som også hadde spilt innebandy i diverse gymsaler.

Til å begynne med var langsida på lengdeløpsbanen populær. Deretter ble en av svingene brukt, fordi det var vant der og mindre tid gikk med til å leite etter savnede bandyballer. Treningen bar preg av løkkeaktivitet. Ingen hjelm og andre beskyttende tiltak. Ingen påmelding. Så hvor mange som møtte opp var alltid spennende. Men innsatsen var høy. På det meste kom vi sammen tre kvelder i uka. Det gjaldt å avslutte før flomlyset ble slått av. Vi tok med spader og is-skyfler, fordi snøen kunne lave ned etter at isprepareringsmaskinen hadde gjort jobben på dagtid. Vi kom av og til i konflikt med et par lengdeløpere. «Her kommer´n» skrek vi, og da måtte alle hoppe til side. Men den største skrekken var likevel lyden av stål mot asfalt. Banen var smal og innsatsen høy. Var vi uheldige å trå utenfor isen, skar skøyteeggen seg ned i underlaget. Det ble bråstopp for spilleren bokstavelig talt.

Denne vinteraktiviteten gikk inn i historien da IF Fram vedtok å legge ned kunstisbanen i 2010. Hvor skulle vi gjøre av oss nå? Valget falt på Skien fritidspark med ishall og stor kunstfrossen utendørs isflate. Sesongen ble delt i tre. Fra november til mars spilte vi utendørs hvor også Kleivertjønna ble brukt i romjula. Fra august til november og mars til juni spilte vi innendørs. Vi lånte treningstiden til et annet lokalt bandylag. I hallen er det skøyteskole, is-discokvelder, kunstløp, curling og seriekamper for store og små. At Larvik bandy ble tilbudt egen treningstid fra sesongen 2020-2021, kom derfor som en gledelig overraskelse.

Løkkeaktiviteten som hadde vært en gratis fornøyelse på Fram og Kleivertjønna, gikk nå over til å bli en betalingshobby. Etter hver trening i Skien samlet kassereren inn sedler og mynter fra de frammøtte for å dekke kveldens treningsavgift. Et par år seinere gikk Skien kommune over til elektronisk betalingsløsning som ble en lettelse for kassereren.

I Grenland hadde det vært mange bandylag. Kystklima, stadig mildere vintre og mangel på ishaller gjorde at antall lag ble kraftig redusert. Så da Norges Bandyforbund inviterte til turnering, stilte fire lag opp, deriblant Larvik bandy. Skien Rinkbandy vant hver turnering. Vi tok andreplassen to ganger.

Larvik bandy er nå en avdeling i Larvik skøyte- og hockeyklubb (LSHK). Larvik bandy består av tenåringer til pensjonister. Jenter har deltatt i ulike perioder. Det er ingen krav til utstyr, men fornuftig nok stiller alle med hjelm, hansker og leggskinn som et minimum. Vi er ca 25 aktive spillere. Noe gjennomtrekk har det naturligvis vært. Personer har sluttet på grunn av sykdom, skade, av familiære årsaker eller gått over til andre hobbyer. Mens andre har kommet til. Det er ingen krav til ferdigheter, annet enn å kunne stå på skøyter. Men med bandy- eller hockeyerfaring, så gjør den nyankomne seg straks bemerket. Men så er det det med kondisen da… 🙂

Larvik bandy fanger opp mange med skøyter som hobby. Men ikke alle. Mangel på ishall gjør at flere i skøytemiljøet i LSHK trener i Sandefjord Penguins på ungdoms- eller veteranlagene. Når hallen står ferdig i Larvik, vil mange forhåpentligvis vende nesa hjem og tiltrekke seg nye innbyggere som ønsker å benytte de mulighetene som hallen gir.

Kampen om den røde/oransje ballen gir kondisjon, mestring og sosialt felleskap. I påvente av egen ishall, må vi fortsette å kjøre mange mil hver uke på trening. Bandy bør bli en vinteraktivitet som Larvik kan tilby innbyggere av begge kjønn og i alle aldre.